Paragliding - fight or flight?

Hva skjer med kroppen når man står på starten, eller når turbulensen river i vingen? Hva skjer etter at du har landet, glad og fornøyd? Vi har vel alle kjent på den skjerpende spenningen like før vi løper mot kanten av fjellet, den stikkende følelsen av frykt når vingen tilsynelatende er ute av kontroll, og den overveldende lettelsen når kontrollen gjenvinnes...og ikke minst gledesbruset når man kommer seg opp og av gårde!

For å undersøke mine egne fysiologiske responser på de ulike fasene en flytur innebærer, foretok jeg en måling av hjertefrekvensen min under en termisk flytur nå i vår. Resultatet kan du se på bildet under (klikk på bildet for å få det større). I det følgende kommer en personlig tolkning av målingene, ispedd relevant psykologisk teori.

Målingene ble foretatt ved bruk av en Polar pulsklokke; AXN 700. Dette er Polars toppmodell, og registreringen er svært nøyaktig, men undersøkelsen kan vel neppe sies å oppfylle kravene som stilles til vitenskapelig forskning. Allikevel gir den et lite bilde på hva som skjer inne i oss når vi utøver det som tabloidene kaller "ekstremsport".

Grafene viser pulsen og høydens progresjon under flyturen. Aksen til høyre viser høyden; start på om lag 370 m.o.h og maks oppnådd høyde på 654 m.o.h (355 meter over startpunktet). Aksen til venstre viser hvilken puls jeg hadde under de ulike fasene av turen. Tiden vises på den horisontale linjen nederst.



Rett før starten, markert med en vertikal strek like ved 10-tallet på tidslinjen, begynner pulsen min å stige ganske markant. Dette er en naturlig respons fra kroppens side. Jeg har mentalt innstilt meg på at jeg skal løpe ut fra fjellet når neste varmluftsboble slår inn. Min kognitive tolkning av situasjonen, mine tanker og mentale bilder av det som snart skal skje, får kroppen min til å respondere fysiologisk.

Jeg oppfatter og vurderer en nært forestående risiko. I psykologisk terminologi kalles situasjonen en stressor. Min vurdering av risikoen som jeg kommer til å utsette meg for de neste minuttene, fører til en automatisk utløsing av en fight- or flight respons. Gjennom millioner av år har mennesket utviklet en slik automatisk reaksjon på fare, for å sikre størst mulige sjanser for overlevelse. Hjernens hypothalamus sender nerveimpulser til ulike organer via aktivering av det sympatiske nervesystem. Dette resulterer i en nærmest eksplosjonsartet beredskap av hele organismen:

- hjertefrekvens, blodtrykk og respirasjon øker
- pupillene trekker seg sammen
- små blodårer innsnevres
- de store muskelgruppene får økt blodtilførsel

Det autonome nervesystemet pumper stresshormon som epinephrine og cortisol ut i kroppen, og hjerteraten øker. Kroppen innstiller seg på kamp!

Dette høres kanskje dramatisk ut? Skjer dette hver gang man er ute og flyr? Aktiveringen av en fight- or flight respons skjer automtisk på bakgrunn av personens kognitive tolkning, bevisst eller ubevisst, av en nært forestående situasjon som innebærer et element av risiko. Høyde innebærer en naturlig frykt for å falle i døden. Dette er adaptivt, og har gjennom historien sikret artens overlevelse. Men ved hjelp av vår erfaring som luftsportsutøvere har frykten blitt "omfortolket" til en tiltrekkende følelsestilstand. Vi bruker såkalt induktiv logikk i vurderingen av situasjonen; "dette kan jeg, dette har alltid gått bra, derfor går det bra nå også"

Vi overvinner den naturlige fryktresponsen. Vår erfaring gjør at vi tolker den økte aktiveringen av kroppen ikke som lammende frykt, men som positiv spenning. Et adrenalinkick rett og slett.

Startøyeblikket!

Høydekurven går i fra en flat linje, til å stige oppover fra 370 m.o.h. Interessant nok stiger pulsen min ytterligere akkurat i dette øyeblikket.

De første minuttene etter start måtte jeg jobbe intenst for å komme meg opp i høyden. Boblene var trange, og vanskelige å sentrerere. Kroppen reagerer med å sende pulsen opp til 144 slag i minuttet. Dette er det jeg normalt ligger på ved aeorb kondisjonstrening, og her oppnår jeg altså samme puls uten nevneverdig fysisk anstrengelse.

Fra dette topppunktet, går pulsen min gradvis nedover. Jeg blir mer og mer vant med termikken og turbulensen, og bruker de mentale ressursene på å tenke taktisk i forhold til den videre flyvningen. Jeg adapterer meg situasjonen.

I løpet av flyturen opplever jeg imidlertid relativt kinkig turbulens, som tvinger meg til å reagere raskt. Ispedd ekstra adrenalin, setter jeg i gang nødvendige prosedyrer. Man kan se dette på pulsen ved at den varierer i amplitude (høyde), men da bare i noen korte øyeblikk; om lag like lenge som turbulensen river i vingen, og jeg er på "alerten".

Det er interessant å se at turens nest høyeste pulsfrekvens, oppnådde jeg like etter at jeg landet (der hvor høydekurven flater ut). Felles for alle ekstremsporter, er den enorme tilfredsstillelsen man opplever ikke bare under, men også etter aktiviteten. Mange har uttalt at denne følelsen kanskje er et vel så viktig argument for å holde på med en risikofylt aktivitet, som selve flyturen, hoppet eller hva det måtte være. Forskning har vist at det ligger "belønningsområder" i hypothalamus. Disse belønningsområdene er rike på nevroner som utskiller dopamin, som er en viktig kjemisk mediator av lyst. Trolig skiller vi ut ekstra mengder av dette og andre substanser i forbindelse med utøvelsen av ekstremsport, noe som bidrar til at vi gjentar aktiviteten som gir oss "den gode følelsen".