"There is a million miles to where happiness lives..."

Jeg våkner opp og hører det monotone suset av regn som treffer trærne i bakgården. Tunge dråper på store nyutsprungne blader. Langhelg i Oslo. Regnhelg i Oslo. Dnmi.no viser nordavind. Godt vær på kysten, usikkert på Østlandet. Jeg setter over kaffen, titter ut av vinduet. Ingenting er så dystert som Oslo svøpt inn i regn. Byen er avhengig av solskinn for å bli likt. I regn er den en parkeringsplass. Et sted man oppholder seg, mens livet foregår utenfor Ring 3. Langt utenfor. En biltur på åtte timer for min del.

Rastløsheten begynner å sette seg. Kaffekoppen er snart tom. 560 km? En trikk hyler utenfor vinduet. Ei rosa skjorte bak rattet på en børstraktor banner høyt og klasker håndflaten på hornet. Ekkoet dundrer mellom bygårdene. Og jeg rekker aldri å drikke opp kaffen.

Motoren går i tre tusen omdreininger og jeg er midt mellom Mjøsas bredder. Til høyre for meg ser jeg Lillehammer hvor himmelen er sporadisk blå. Den depresjonsgrå massen ligger igjen over Oslo et sted, og gir næring til byfolkets frustrasjon. Jeg derimot, er i ferd med å lette.

Dombås. En kaffe på Shell. Bare en kjapp en, for målet nærmer seg. Ålesund 210 km står det på skiltet. 210 km? Jeg føler meg alltid like rundt hjørnet hver gang jeg ankommer Dombås, og jeg blir alltid like forbauset over at jeg bare er syv mil over halvveis.
I det Bjorli forsvinner i bakspeilet og snuten på bilen tipper ned i Romsdalen, nynner jeg til Magnet' glimrende musikk. "There is a million miles to where happiness lives" synger han. Nåvel, en million er det vel ikke, for jeg vet at når jeg endelig stopper opp nedenfor mitt barndoms fjell, kommer tripptelleren til å bikke 56 norske mil.

"Spurven som følger gjøken", brukte min farmor å si. Det er lenge siden nå, og for henne var det et sedvanlig syn. Først min far, hennes sønn, så meg. Der borte ved hekken og den store bjørken. Spurven som følger gjøken. Det slo sjelden feil. I dag, 25 år senere, betrakter jeg mannen på snart 58. Han står og myser mot nordavinden. Den er sterk og kald og river litt i kinnene. Buskene nede i fjellura kaster på seg, og synet får adrenalinet til å løpe gjennom årene.

"Hva tror du far, er den for sterk"? Jeg får ikke med meg hva han svarer, hører det ikke. Både ja og nei tror jeg han mumler. Men han hekter seg inn, og jeg gjør det samme.

Jeg vet ikke helt, men jeg tror det er noe med menn i den alderen. Nøkternhet i risikovurderingen. En annen realisme enn oss yngre. Kanskje er vinden for sterk, kanskje ikke. Men arven er ført videre, det som skjer det skjer. Og selv om han en gang gikk på kurs med meg som instruktør, tenker jeg meg at han sier; "slapp av min sønn, far vet. Vinden er på vår side i dag." Og jeg vet at han har rett. Slik som fedre ofte har. Akkurat som da vi gikk tom for bensin på ferietur og jeg trodde vi aldri skulle komme oss hjem.
Kanskje finner jeg selv den samme roen når jeg er 57?

Han lar vinden løfte ham av gårde. Det går unna. Jeg smiler, spenner fra og følger etter.

Så er vi der da. Der hvor lykken bor. I luftlaget over vår barndom. 57 og 28 år med inntrykk og opplevelser. Som liten gutt surret han banankasser rundt armene og hoppet ut fra balkongen. Fallet på tre meter kunne tatt livet av både ham og interessen for å fly. Begge deler overlevde, og begge deler er grunnen til lykken vi begge opplever i luftlaget over den samme balkongen, det samme huset og den samme bygden. Og nå som vinger av banankasser er byttet ut med et aerodynamisk design av nylon, søker vi oss høyere og lengre. Ut mot vest. Mot fiskeplassen utenfor Eltrane. USA neste. Der hvor jeg fikk fem makreller på snøret, og ble sjøsyk på veien hjem. Fjorden er turkis og 750 meter under oss.

Etter en stund lander vi på fjellplatået. Lyngen er varm og god. Det er stille. Ikke et menneske å se. Jeg forvillet meg ut hit en gang, til fots, og glemte at jeg skulle gå samme veien tilbake. Det var en slitsom tur for en liten gutt. Nå er det lenge siden jeg sist var her, men ingenting er forandret. Den samme steinen der borte. Fjellvannet hvor jeg og kjærligheten fanget ørret med bare hendene. Hun løp nedover den lille elven som rant ut og nedover. Det lange, lyse håret danset gjennom luften mens dråpene sprutet, og glørne fra bålet hoppet ut i sommernatten. Latteren hennes lokket både på ørreten og meg.

Og årene gikk.

Det er mange minner her oppe. Gjemt mellom fjellvann og vidder kledd med et gyllent teppe av mose og gress. Jeg har lyttet på heiloen og dens litt triste sang her. Trådd mine barneføtter på ski. Endeløse streker risset i snøen. Far har en stein et sted hvor han for lenge siden gjemte en femkroning under. Årstallet på mynten og hvor den ligger, er det bare han som vet om. Det er en vidde med hemmeligheter.

Vi har fått vår pause, og vår lille samtale. Vinden er sterkere nå. Men vi vært der ute, smakt på forholdene - det er ingen sak! Far vet best; vinden er visst på vår side i dag. Så vi reiser opp til skyene igjen, og flyr over vannet og bilder av gammel tenåringskjærlighet. Jeg ser ned og hører ordene som ble sagt, latteren som vi lo. Den lever der nede et sted.
En rusten mynt plassert under en stein med mening. Den kommer til å ligge der lenge etter at vi har landet for siste gang.

Spurven og gjøken ja. Vi lander i gresset på marken hvor vi begge løp rundt som barn. Hvor jeg kjempet mot drager i hissig vestavind. Nå lukter det av en ny sommer. Fjernt fra regntung asfalt i Oslo.

Så kanskje er det ikke en million miles å kjøre til hvor lykken oppholder seg, slik som sangen sier? Men om så var, ville jeg ha gjort det? Kjørt en million miles altså. Ja, jeg ville nok det. For om man vet hvor lykken ligger, er man en klovn om man ikke søker den opp.

Paragliding - fight or flight?

Hva skjer med kroppen når man står på starten, eller når turbulensen river i vingen? Hva skjer etter at du har landet, glad og fornøyd? Vi har vel alle kjent på den skjerpende spenningen like før vi løper mot kanten av fjellet, den stikkende følelsen av frykt når vingen tilsynelatende er ute av kontroll, og den overveldende lettelsen når kontrollen gjenvinnes...og ikke minst gledesbruset når man kommer seg opp og av gårde!

For å undersøke mine egne fysiologiske responser på de ulike fasene en flytur innebærer, foretok jeg en måling av hjertefrekvensen min under en termisk flytur nå i vår. Resultatet kan du se på bildet under (klikk på bildet for å få det større). I det følgende kommer en personlig tolkning av målingene, ispedd relevant psykologisk teori.

Målingene ble foretatt ved bruk av en Polar pulsklokke; AXN 700. Dette er Polars toppmodell, og registreringen er svært nøyaktig, men undersøkelsen kan vel neppe sies å oppfylle kravene som stilles til vitenskapelig forskning. Allikevel gir den et lite bilde på hva som skjer inne i oss når vi utøver det som tabloidene kaller "ekstremsport".

Grafene viser pulsen og høydens progresjon under flyturen. Aksen til høyre viser høyden; start på om lag 370 m.o.h og maks oppnådd høyde på 654 m.o.h (355 meter over startpunktet). Aksen til venstre viser hvilken puls jeg hadde under de ulike fasene av turen. Tiden vises på den horisontale linjen nederst.



Rett før starten, markert med en vertikal strek like ved 10-tallet på tidslinjen, begynner pulsen min å stige ganske markant. Dette er en naturlig respons fra kroppens side. Jeg har mentalt innstilt meg på at jeg skal løpe ut fra fjellet når neste varmluftsboble slår inn. Min kognitive tolkning av situasjonen, mine tanker og mentale bilder av det som snart skal skje, får kroppen min til å respondere fysiologisk.

Jeg oppfatter og vurderer en nært forestående risiko. I psykologisk terminologi kalles situasjonen en stressor. Min vurdering av risikoen som jeg kommer til å utsette meg for de neste minuttene, fører til en automatisk utløsing av en fight- or flight respons. Gjennom millioner av år har mennesket utviklet en slik automatisk reaksjon på fare, for å sikre størst mulige sjanser for overlevelse. Hjernens hypothalamus sender nerveimpulser til ulike organer via aktivering av det sympatiske nervesystem. Dette resulterer i en nærmest eksplosjonsartet beredskap av hele organismen:

- hjertefrekvens, blodtrykk og respirasjon øker
- pupillene trekker seg sammen
- små blodårer innsnevres
- de store muskelgruppene får økt blodtilførsel

Det autonome nervesystemet pumper stresshormon som epinephrine og cortisol ut i kroppen, og hjerteraten øker. Kroppen innstiller seg på kamp!

Dette høres kanskje dramatisk ut? Skjer dette hver gang man er ute og flyr? Aktiveringen av en fight- or flight respons skjer automtisk på bakgrunn av personens kognitive tolkning, bevisst eller ubevisst, av en nært forestående situasjon som innebærer et element av risiko. Høyde innebærer en naturlig frykt for å falle i døden. Dette er adaptivt, og har gjennom historien sikret artens overlevelse. Men ved hjelp av vår erfaring som luftsportsutøvere har frykten blitt "omfortolket" til en tiltrekkende følelsestilstand. Vi bruker såkalt induktiv logikk i vurderingen av situasjonen; "dette kan jeg, dette har alltid gått bra, derfor går det bra nå også"

Vi overvinner den naturlige fryktresponsen. Vår erfaring gjør at vi tolker den økte aktiveringen av kroppen ikke som lammende frykt, men som positiv spenning. Et adrenalinkick rett og slett.

Startøyeblikket!

Høydekurven går i fra en flat linje, til å stige oppover fra 370 m.o.h. Interessant nok stiger pulsen min ytterligere akkurat i dette øyeblikket.

De første minuttene etter start måtte jeg jobbe intenst for å komme meg opp i høyden. Boblene var trange, og vanskelige å sentrerere. Kroppen reagerer med å sende pulsen opp til 144 slag i minuttet. Dette er det jeg normalt ligger på ved aeorb kondisjonstrening, og her oppnår jeg altså samme puls uten nevneverdig fysisk anstrengelse.

Fra dette topppunktet, går pulsen min gradvis nedover. Jeg blir mer og mer vant med termikken og turbulensen, og bruker de mentale ressursene på å tenke taktisk i forhold til den videre flyvningen. Jeg adapterer meg situasjonen.

I løpet av flyturen opplever jeg imidlertid relativt kinkig turbulens, som tvinger meg til å reagere raskt. Ispedd ekstra adrenalin, setter jeg i gang nødvendige prosedyrer. Man kan se dette på pulsen ved at den varierer i amplitude (høyde), men da bare i noen korte øyeblikk; om lag like lenge som turbulensen river i vingen, og jeg er på "alerten".

Det er interessant å se at turens nest høyeste pulsfrekvens, oppnådde jeg like etter at jeg landet (der hvor høydekurven flater ut). Felles for alle ekstremsporter, er den enorme tilfredsstillelsen man opplever ikke bare under, men også etter aktiviteten. Mange har uttalt at denne følelsen kanskje er et vel så viktig argument for å holde på med en risikofylt aktivitet, som selve flyturen, hoppet eller hva det måtte være. Forskning har vist at det ligger "belønningsområder" i hypothalamus. Disse belønningsområdene er rike på nevroner som utskiller dopamin, som er en viktig kjemisk mediator av lyst. Trolig skiller vi ut ekstra mengder av dette og andre substanser i forbindelse med utøvelsen av ekstremsport, noe som bidrar til at vi gjentar aktiviteten som gir oss "den gode følelsen".

Serotonin over Sundvollen

"Serotonin beskytter mot stress, er godt for hjertet, bra ved migrene, styrker kontrollen..."

På selveste frigjøringsdagen bevilget jeg meg selv en liten pause fra eksamensforberedelsene. Men følelsen av frigjøring var ikke særlig dominerende, da jeg i bunnen av Sandvika satte meg grundig fast i den sirupstrege materien man kaller kø. Jeg forbannet både studier, jobb og medtrafikkanter da jeg måtte konstatere at turen til Sundvollen nok ville ta det dobbelte av tid enn det som vanlig er.

På startrampa mildnet jeg imidlertid en smule. Termikken strøk over meg med varme håndlag i det jeg skuet utover fjorden. Tjaaa...kanskje får jeg som fortjent, tenkte jeg. En pause fra hverdagen? En injeksjon av lykke?

Noen minutter senere, dyttet varme bobler meg oppover mot nye høyder, varioen ulte og smilet ble bredere og bredere. Noe var i ferd med å sno seg gjennom kroppen. Nevrotransmittere som dyttet på de gode impulsene.

Litt turbulent til tider, men heller det enn eksamensnerver. Mens jeg takket meg selv for at jeg tok flylappen for tolv år siden, la jeg meg godt tilbake i selen og lot humla suse...langt, langt der nede.

Norwegian Extreme